Hallo hallo.
Har alle det bra?
Jeg har det strålende. Tiden flyr forbi sinnsykt fort her borte. Denne helgen har jeg vært veldig travel, det var derfor jeg ikke fikk tid til å oppdatere i går. Mn jeg satser på at det går greit med ferske nyheter idag heller. Forandring fryder jo!
Forrige uke hadde jeg en full uke som betyr at jeg ikke gikk glipp av noen timer. Det var hardt i og med at jeg kunne hadde hatt 9 økter den forrige uken. Mandag startet veldig bra med et nytt møte med Therese. Hun kom til skolen min for å spille fotball mot den franske delen. Jeg trodde kampen var kl 4, men heldigvis snakket jeg med en på det franske laget før skolen begynte og hun fortalte meg at kampen var halv 5. Dermed utnyttet jeg Summer i 1,5 time før kampen begynte. Det var skikkelig kjekt å treffe Therese igjen og nok en gang snakke norsk. Klarer bare ikke komme over at vi faktisk er i Quebec og bor så nærme hverandre. Resten av uken skjedde det ikke noe spesielt. To Hamlet tester, den ene gikk bra den andre har jeg ingen aning om. Det var et essay om existence og hvordan Shakespeare viser det i stykket. Å ja, skikkelig gøy.
På fredag var jeg på kino med Chris, Emily, Emilie og Hillary. Hillary jobbet først så vi gikk og spiste på hennes arbeidsplass. Jeg hadde deler av en poutine og det smakte bedre denne gangen. Etterpå hadde vi rundt to timer i Cowansville og det er ikke akkurat verdens mest spenstige by. Det gikk sakte, men til slutt ble klokken åtte og transformers kunne begynne! Filmen var ikke så verst, men jeg var veldig trøtt og båge jeg og emily sovnet i slutten mens Chris prikket meg på skulderen "This is a good part!".
På lørdag stod jeg opp tidlig for å gå til en som heter Greg sitt hus og se engelsk fotball, Chelsea mot Middlesbrough. Det var digg å se god fotball med spillere som jeg kjenner på en skjerm igjen. Etterpå spilte vi litt fifa og fotball ute før han skulle dra til Momntreal og jeg måtte skyndte meg hjem for å dra i birthdaysupper hos Carolin, den tyske utvekslingsstudenten. Det var kjempe kjekt der, men verstmoren hennes virker litt medikert. Hun er helt oppi taket og stemmen lyder som et ustemt trekkspill i ørene. Seks timer med henne er garantert nok for en måned.
Søndag våknet jeg opp trist og lei og savnet alle hjemme fryktelig mye. Det var veldig godt å snakke med mamma og pappa den dagen. Rundt 12.30 dro jeg til en som heter Will sitt hus for å spille inn en reklamefilm for et økonomiprosjekt med Patrick. Vi endte opp med å filme for en time (vi fikk til en ok reklame i og med at ingen av oss hadde noe særlig erfaring fra før) og spille videogames og se en film de resterende fire. Men det var en veldig kjekk dag og det hjalp meg å få tankene over på noe annet. Resten av kvelden brukte jeg til litt skolearbeid og Desperat Housewives.
Nå er jeg ganske sur og lei fordi Canada Post har mistet store deler av innholdet i pakken som pappa sendte meg. Det var 7 ting i pakken og jeg fikk kun to, et par sko. Ganske pissed off at the moment ja. Aner ikke hva som har hendt, men sannsynligvis har pakken revnet og ting dettet ut. Aaargh..!
Vel, det var alt fra Canada for denne gang.
Hvis dere har noen spørsmål så ikke nøl med å spør!
Masse klemmer til alle der hjemme som jeg savner alt for mye :-)
http://www.etsb.qc.ca/masseyVanier/documents/MVmonthly.pdf (En link til den første utgaven av skoleavisen vår. Dessverre er det gjort en feil og jeg står under reporters istedet for editors. Beklager dette)
Monday, October 22, 2007
Wednesday, October 17, 2007
Drøm
Jeg tenkte jeg kunne dele med dere en veldig rar drøm jeg hadde i natt.
Jeg drømte at jeg var hjemme i Norge i 9 dager, men de måtte jeg tilbringe i Skottland for der skulle jeg møte en vertsfamilie som jeg skulle bo med et halvt år neste år, etter at jeg kom hjem fra Canada. Så jeg stod i gangen klar med all bagasje som mamma hadde pakket for meg, men jeg merket at masse vinterklær manglet. Man kan jo ikke dra til Skottland uten vinterklær på denne tiden av året tenkte jeg, så derfor pakket jeg ned alle vinterklærne mine pluss andre klær jeg merket jeg manglet på veien.
Dette tok lang tid og da jeg var ferdig var mamma plutselig borte. Pappa sa det var på tide og gå og han mente det bokstavelig. I følge han var det mye bedre at vi gikk til flyplassen enn at vi kjørte bil. Halvveis på veien fikk pappa det for seg at han måtte hjem på do og "late vannet" så derfor stilte han seg opp langs veien og begynte å haike. Flere venner og kjente stopte på veien, men ingen var "gode nok" for min far.
Etter 15 minutter kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt passet og begynte å freake litt ut. Det var tross alt kun ti minutter til flyet mitt gikk. Jeg hoppet på sykkelen (Ikke spør meg hvor jeg fikk den fra) og syklet mitt raskeste hjem til Våganesstien 14. På veien stoppet jeg hos en gammel venn, Stian Helgeland, som bor rett på siden av den store akebakken. Der spurte jeg om foreldrene hans kunne kjøre meg og min tissetrengte far (som fortsatt haiket ved veikanten) til flyplassen. Faren sa ja til det med en gang, men så var vi plutselig i mitt hus og jeg syklet videre opp til min venn Rikke sitt hus hvor de drev med strømsparing/utrydning. Det siste jeg husker fra drømmen min før jeg våknet opp var en sur Rikke som ikke svarte da jeg skrek "Har du noe som tilhører meg?!" til henne.
Denne drømmen gjor et veldig stort inntrykk på meg. Jeg har ingen anelse hva den betyr, jeg husker bare at jeg vpknet opp med en veldig redd følelse i magen som varte i ca en time. Det var skummelt. Noen som har erfaring i drømmetydning og har lyst til å fortelle meg hva dette betyr? Det irriterer meg veldig at den stoppet sånn som den gjor for jeg fikk aldri vite om jeg rakk flyet til Skottland eller ei...
Jeg drømte at jeg var hjemme i Norge i 9 dager, men de måtte jeg tilbringe i Skottland for der skulle jeg møte en vertsfamilie som jeg skulle bo med et halvt år neste år, etter at jeg kom hjem fra Canada. Så jeg stod i gangen klar med all bagasje som mamma hadde pakket for meg, men jeg merket at masse vinterklær manglet. Man kan jo ikke dra til Skottland uten vinterklær på denne tiden av året tenkte jeg, så derfor pakket jeg ned alle vinterklærne mine pluss andre klær jeg merket jeg manglet på veien.
Dette tok lang tid og da jeg var ferdig var mamma plutselig borte. Pappa sa det var på tide og gå og han mente det bokstavelig. I følge han var det mye bedre at vi gikk til flyplassen enn at vi kjørte bil. Halvveis på veien fikk pappa det for seg at han måtte hjem på do og "late vannet" så derfor stilte han seg opp langs veien og begynte å haike. Flere venner og kjente stopte på veien, men ingen var "gode nok" for min far.
Etter 15 minutter kom jeg plutselig på at jeg hadde glemt passet og begynte å freake litt ut. Det var tross alt kun ti minutter til flyet mitt gikk. Jeg hoppet på sykkelen (Ikke spør meg hvor jeg fikk den fra) og syklet mitt raskeste hjem til Våganesstien 14. På veien stoppet jeg hos en gammel venn, Stian Helgeland, som bor rett på siden av den store akebakken. Der spurte jeg om foreldrene hans kunne kjøre meg og min tissetrengte far (som fortsatt haiket ved veikanten) til flyplassen. Faren sa ja til det med en gang, men så var vi plutselig i mitt hus og jeg syklet videre opp til min venn Rikke sitt hus hvor de drev med strømsparing/utrydning. Det siste jeg husker fra drømmen min før jeg våknet opp var en sur Rikke som ikke svarte da jeg skrek "Har du noe som tilhører meg?!" til henne.
Denne drømmen gjor et veldig stort inntrykk på meg. Jeg har ingen anelse hva den betyr, jeg husker bare at jeg vpknet opp med en veldig redd følelse i magen som varte i ca en time. Det var skummelt. Noen som har erfaring i drømmetydning og har lyst til å fortelle meg hva dette betyr? Det irriterer meg veldig at den stoppet sånn som den gjor for jeg fikk aldri vite om jeg rakk flyet til Skottland eller ei...
Sunday, October 14, 2007
Oktober
Hei hallå!
Nå har vi entret høstmånedene her i Quebec og det merkes. Temperaturen synker og vinden øker. Jeg liker det. Ja, tror det eller ei, jeg liker regn og kuling. Spesielt hvis man sitter inne i en varm stue med en kopp kakao eller te og bare hører dråpene tromme på vinduet. Det bør jeg starte med!
2 måneder har flydd vekk allerede og jeg aner ikke hvor det har blitt av. Jeg har hatt noen flotte måneder her nede. Og slik skal det fortsette! Ting går strålende og jeg storkoser meg her borte. De siste to ukene har vært ganske så begivenhetsrike.
Forrige helg var thanksgiving weekend i Canada og den feirte vi i Quebec city hos foreldrene til Pascale. Hele Guy familien var samlet og vi utgjorde 12 stykker i alt. På søndagen tok vi turen downtown hvos jeg møtte Therese fra Madla. Ikke bare er Quebec city en fantastisk by med nydelige, gamle hus og trange gater med sjarmerende kaféer, men jeg fikk sette dette med norsk selskap. Det var veldig kjekt å snakke norsk face to face med noen som faktisk forstår deg igjen. Til nå har jeg bare snakt norsk til Anthony fordi han syns det er det morsomste språket i verden. På kvelden spiste vi turkey med mashed potatoes, farse og squashstuffing. Det var et meget godt måltid som mamma skal få gleden av å tilberede neste år. Etter maten hadde vi en liten bursdagsfeiring for Fred, en av søskenbarna, med kake og sang. Jeg fikk også gjort litt shopping på turen i en fantastisk butikk som heter Simons. Jeg skal kjøpe opp en Simons og starte opp i Stavanger når jeg kommer hjem. I Quebec city kjøpte jeg en Hurley genser og et par Guess jeans. Jeg blir fortsatt overrasket hver gang jeg handler klær over hvor billig det er. Kommer til å komme hjem med fire kofferter.
Ellers er det fortsatt mye fotball hver uke, men begynner å nærme seg slutten nå. Har en kamp igjen før playoffs som er 27. oktober. Forrige fredag vant vi 8-1 mot Richmond. De er desidert bunnlaget i serien vår og taper slikt hver kamp. Tirsdag stod Galt på timeplanen hjemme. Vi startet veldig bra og scorte rett før pause. I andre omgang slakket vi mer og mer av og Galt slapp til i det 85. minutt og scorte tverrligger inn. Det var surt, men vi var allikevel veldig fornøyde med å spille uavgjort mot vår verste fiende. På fredag var det Galt igjen, denne gangen borte. Og endelig fikk vi seieren vår! 1-0 etter mål tidlig i andre omgang. Det var en fantastisk seier og alle var i godt humør etterpå. Det ble feiret med en dobbel quarterpounder på McDonalds, noe som merkes på vekten etter et par bortekamper. Men men, det trengs vel til vinteren ;-)
Denne uken hadde vi også vår første tur med outdoor-education klubben. Dette er en klubb startet av lærere som liker å være utendørs og gjøre ting i naturen. En gang i måneden skal vi ha utflukter hvor vi enten går turer i fjellet, står på ski om vinteren, camper, tretopp til tretopp osv. Denne torsdagen stod hiking i Mount Sutton på timeplanen. Det var en kald, men nydelig opplevelse. Det enste som var litt kjipt var at vi ikke fikk sett så mye på toppen for det var ganske tåkete. Jeg skal prøve å legge ved noen bilder så dere kan ta del i denne fantastiske opplevelsen min.
Ellers er det ikke så mye mer å rapportere her fra Canada. Christophe har bursdag i morgen, det ble feiret med lasagne og kjøpekake idag. Imorgen komme Therese (den samme jenta som jeg møtte i Quebec city) til skolen min for å spille fotball mot den franske delen. Det blir kjekt å se henne igjen. Nå må jeg gå for Michael maser og vil se Heroes. Etterpå er det frustrerte fruer.
Varme høstklemmer fra Ingrid!
Nå har vi entret høstmånedene her i Quebec og det merkes. Temperaturen synker og vinden øker. Jeg liker det. Ja, tror det eller ei, jeg liker regn og kuling. Spesielt hvis man sitter inne i en varm stue med en kopp kakao eller te og bare hører dråpene tromme på vinduet. Det bør jeg starte med!
2 måneder har flydd vekk allerede og jeg aner ikke hvor det har blitt av. Jeg har hatt noen flotte måneder her nede. Og slik skal det fortsette! Ting går strålende og jeg storkoser meg her borte. De siste to ukene har vært ganske så begivenhetsrike.
Forrige helg var thanksgiving weekend i Canada og den feirte vi i Quebec city hos foreldrene til Pascale. Hele Guy familien var samlet og vi utgjorde 12 stykker i alt. På søndagen tok vi turen downtown hvos jeg møtte Therese fra Madla. Ikke bare er Quebec city en fantastisk by med nydelige, gamle hus og trange gater med sjarmerende kaféer, men jeg fikk sette dette med norsk selskap. Det var veldig kjekt å snakke norsk face to face med noen som faktisk forstår deg igjen. Til nå har jeg bare snakt norsk til Anthony fordi han syns det er det morsomste språket i verden. På kvelden spiste vi turkey med mashed potatoes, farse og squashstuffing. Det var et meget godt måltid som mamma skal få gleden av å tilberede neste år. Etter maten hadde vi en liten bursdagsfeiring for Fred, en av søskenbarna, med kake og sang. Jeg fikk også gjort litt shopping på turen i en fantastisk butikk som heter Simons. Jeg skal kjøpe opp en Simons og starte opp i Stavanger når jeg kommer hjem. I Quebec city kjøpte jeg en Hurley genser og et par Guess jeans. Jeg blir fortsatt overrasket hver gang jeg handler klær over hvor billig det er. Kommer til å komme hjem med fire kofferter.
Ellers er det fortsatt mye fotball hver uke, men begynner å nærme seg slutten nå. Har en kamp igjen før playoffs som er 27. oktober. Forrige fredag vant vi 8-1 mot Richmond. De er desidert bunnlaget i serien vår og taper slikt hver kamp. Tirsdag stod Galt på timeplanen hjemme. Vi startet veldig bra og scorte rett før pause. I andre omgang slakket vi mer og mer av og Galt slapp til i det 85. minutt og scorte tverrligger inn. Det var surt, men vi var allikevel veldig fornøyde med å spille uavgjort mot vår verste fiende. På fredag var det Galt igjen, denne gangen borte. Og endelig fikk vi seieren vår! 1-0 etter mål tidlig i andre omgang. Det var en fantastisk seier og alle var i godt humør etterpå. Det ble feiret med en dobbel quarterpounder på McDonalds, noe som merkes på vekten etter et par bortekamper. Men men, det trengs vel til vinteren ;-)
Denne uken hadde vi også vår første tur med outdoor-education klubben. Dette er en klubb startet av lærere som liker å være utendørs og gjøre ting i naturen. En gang i måneden skal vi ha utflukter hvor vi enten går turer i fjellet, står på ski om vinteren, camper, tretopp til tretopp osv. Denne torsdagen stod hiking i Mount Sutton på timeplanen. Det var en kald, men nydelig opplevelse. Det enste som var litt kjipt var at vi ikke fikk sett så mye på toppen for det var ganske tåkete. Jeg skal prøve å legge ved noen bilder så dere kan ta del i denne fantastiske opplevelsen min.
Ellers er det ikke så mye mer å rapportere her fra Canada. Christophe har bursdag i morgen, det ble feiret med lasagne og kjøpekake idag. Imorgen komme Therese (den samme jenta som jeg møtte i Quebec city) til skolen min for å spille fotball mot den franske delen. Det blir kjekt å se henne igjen. Nå må jeg gå for Michael maser og vil se Heroes. Etterpå er det frustrerte fruer.
Varme høstklemmer fra Ingrid!
Subscribe to:
Posts (Atom)